Der segler en underlig gråmalt en
langs den ydder-ste nøgne Ø
hun gjorde intet menneske men
Verken på land eller sjø,
men stundom hun red på bølgene blå
dog helst i urolig vær
og kastet seg ut i villskapen dans
og danset i bølgene uten stans
med fanden som kavaler.
Jeg såg henne siden en sjelden gang
da låg hun fortøyd ved kai
den gråmalte skuta speglet seg,
i havet da solen rann.
Det var som om skuta var født på ny
ombord hørtes latter og sang.
Så sakte gled den fra kai igjen
trossene kastes fra land
og stolt satte kursen mot storhavet
i solskinn den gamle madam.
Nå skal jeg fortelle hva jeg har hørt
om skuta fra først til sist
og skulle ikke dette være korrekt
så er det dog det jeg har hørt.
Skuta ble bygd i USA, i det herrens år 53
og pløyde Atlanteren i kuling og storm
og seglet for Belgia i noen år,
siden for Norge til 96, da ble hun dimittert
til glede for mange av oss.
Hun var i sin ungdom i ypperste slag
og tidlig i tjeneste drog
blant fjorder og fjell langs den Norske kyst
og i stormende hav lenger nord.
Siden har årene tært hennes skrog
var oftere til slipp og til kai
og nå har hun venner på sjø og land
og stelles og pusses av kvinne og mann
og, har også sin egen sang.
Det selger en skute, så grå og skjønn
langs Norges forrevne kyst,
en nobel dame i stormpisket hav
seiler så stille og tyst.
Den huser et mannskap av edel sort,
en rase du sjelden ser,
med saltvann i årene og sylskarpe blikk
som time etter time på utkikk står
med sjøbein for vær og vind.
Du ser henne seile langs kysten i blant
så stolt som en dame kan
med flagg og lanterner, i skumringens rann
hun setter forsyne meg fullmånen i brann
er det rart at hun har forført alle mann
som kommer fra fjern og nær.
Hvilken annen dame kan velge og vrake
bland dem som har henne kjær.
Men stundom hun setter vrangsiden til
og bestemmer seg for, at hun slett ikke vil
og da er det få som uten frykt
tør temme en dame som er forrykt
på stormpisket frådende hav.
Da lyder kommandoen fra skutas bro!
Full fart forover, steddi so.
Da vet hun at hun er i skipssjefen makt
og inngår med Sjefen en stille pakt,
og faller helt til ro.
Så låg hun i Danmark, pakket i plast
ribbet for ishud og plank.
Den Noble madam låg tørrskodd på land
mens storhavet blåste og bardunene sang.
Hun savnet sitt mannskap
Den Noble madam
uten saltvann under kjølen
og i fremmed land.
Dager, uker, ja, måneder gikk
Den Noble låg fortsatt på land,
men sakte og sikkert, spant for spant
ble hugget og tilmålt
og finskåret plank
ble festet til hennes skrog.
Det var som om damen ble født på ny
og kneiser stolt over Vide Sande by
og været mot det åpne havet.
Nå seiler hun atter på havet
Den Noble og flotte madam
og fører sitt mannskap på stormpisket hav
trygt fra havn til havn.
Og morilden stryker langs hennes skrog
i solgangsbris fra nord.
Og kursen går sør, mot Risør by
og legger til kai, stolt og kry
til Trebåt festival.