Venneforeningen gjengir en artikkel fra Dampskibsposten Nr. 96 1/2013 som er skrevet av direktør for Marinemuseet Kommandørkaptein Hans Petter Oset. Artikkelen er en flott oppsummering av historikken til norske minesveipere og M314 Alta:
Etter krigen overtok Norge en rekke allierte fartøyer til gunstige betingelser. Disse hadde vi knapt nok råd til å drifte og langt fra råd til å fornye. Minesveiperne var heller ikke høyest på prioriteringslisten. Men igjen kom våre allierte oss til hjelp. Etter noen bitre erfaringer i en tidlig fase av Koreakrigen (Wonsan i oktober 1950) satset amerikanerne stort på bygging av minesveipere med treskrog. I løpet av kort tid bygde de ikke mindre enn 102 havgående minesveipere (MSO), med avanserte minesveip og god egenbeskyttelse. Samtidig videreutviklet de YMS-konseptet fra andre verdenskrig til en ny kystminesveiper (MSC). Her ble det lagt stor vekt på et meget solid treskrog i Oregon Pine, ikke-magnetisk materiale og et avansert degaussing- anlegg. Fartøyene var på ca 380 tonn var 144 fot lange. De hadde fire åttesylindrede GM diselmotoerer, to til fremdrift og to til sveipeaggregatene som produserer strøm til sveipet. De hadde ca 40 manns besetning og kunne sveipe både intelligente og forankrede miner. Mer enn 250 slike fartøyer ble i løpet av noen år bygget i USA eller på lisens med finansiering fra USA.
Da Koreakrigen var over ble en lang rekke av både MSO- og MSC-fartøyene overtatt av »vennligsinnede» land til svært gunstige betingelser. Den unge belgiske marinen satset stort på en rolle som NATOs fremste minesveipernasjon. Allerede i 1953-54 overtok de 16 fartøyer av MSC-klassen. Ett av disse var MCS-104, sjøsatt 31. januar 1953 i USA. I belgisk tjeneste fra 1954 fikk det navnet «BNS Arlon» med pennantnum- mer M915. Etter at den belgiske mari- nesjefen offensivt hadde uttalt; «give us high seas Minesweepers and we will go sweeping mines under the Soviet fleets nose», lot amerikanerne dem noen år senere også overta fem av de store MSO`ene.
Norge på sin side overtok først MSC-102 «Sauda» sommeren 1953, før vi i 1955 overtok MSC-132 «Sira» og to far- tøy i MSO-klassen, MSO-498 « Lågen» og MSO-499 «Namsen».
Samtidig klarte vi å forhandle oss frem til at fem nye MSC-fartøy skulle bygges ved norske verft, finansiert av amerikanerne. Det største oppdraget, på de tre fartøyene «Ogna», «Kvina» og «Utla», gikk til Westermoen Båtbyggeri & Mek Verksted i Mandal. Dette var da et ganske nystartet verft under ledelse av Toralf Westermoen, med Jan Herman Linge som sjefskon- struktør. Det gamle «Båtbyggeriene Moen» i Risør, som skiftet navn til «De Forenede Båtbyggeriene» fikk kontrakt på byggingen av det som skulle bli «Tista», mens Skaaluren Skipsbyggeri i Rosendal fikk bygge «Vosso».
Selv om vi i enda noen år hadde de eldre minesveiperne ble det i praksis de syv fartøyene i Sauda-klassen, sammen med «Namsen» og «Lågen», som i de neste 11 årene utgjorde vår minesveiperstyrke. På et tidspunkt, mest sannsynlig i NATO-sammenheng, modnet den tanke at det ville være hensiktmessig at Norge utelukkende satset på MSC’ene,og at det var bedre at Belgia opererte alle MSO-fartøyene. I 1966 ble KNM
«Namsen» og KNM «Lågen» i alle til- felle byttet mot tre belgiske MSC’er som vi ga navnene KNM «Tana» (MSC-103), KNM «Alta» (MSC-104) og KNM «Glomma» (MSC-151). Ettersom alle fartøyene i utgangspunktet var våpen- hjelp var byttet selvsagt godkjent av USA. I amerikanske kilder fremkommer det at begge land formelt gav fartøyene tilbake til USA som så ga de videre til de respektive land.
Venneforeningen gjengir en artikkel fra Dampskibsposten Nr. 96 1/2013 som er skrevet av direktør for Marinemuseet Kommandørkaptein Hans Petter Oset. Artikkelen er en flott oppsummering av historikken til norske minesveipere og M314 Alta:
Etter krigen overtok Norge en rekke allierte fartøyer til gunstige betingelser. Disse hadde vi knapt nok råd til å drifte og langt fra råd til å fornye. Minesveiperne var heller ikke høyest på prioriteringslisten. Men igjen kom våre allierte oss til hjelp. Etter noen bitre erfaringer i en tidlig fase av Koreakrigen (Wonsan i oktober 1950) satset amerikanerne stort på bygging av minesveipere med treskrog. I løpet av kort tid bygde de ikke mindre enn 102 havgående minesveipere (MSO), med avanserte minesveip og god egenbeskyttelse. Samtidig videreutviklet de YMS-konseptet fra andre verdenskrig til en ny kystminesveiper (MSC). Her ble det lagt stor vekt på et meget solid treskrog i Oregon Pine, ikke-magnetisk materiale og et avansert degaussing- anlegg. Fartøyene var på ca 380 tonn var 144 fot lange. De hadde fire åttesylindrede GM diselmotoerer, to til fremdrift og to til sveipeaggregatene som produserer strøm til sveipet. De hadde ca 40 manns besetning og kunne sveipe både intelligente og forankrede miner. Mer enn 250 slike fartøyer ble i løpet av noen år bygget i USA eller på lisens med finansiering fra USA.
Da Koreakrigen var over ble en lang rekke av både MSO- og MSC-fartøyene overtatt av »vennligsinnede» land til svært gunstige betingelser. Den unge belgiske marinen satset stort på en rolle som NATOs fremste minesveipernasjon. Allerede i 1953-54 overtok de 16 fartøyer av MSC-klassen. Ett av disse var MCS-104, sjøsatt 31. januar 1953 i USA. I belgisk tjeneste fra 1954 fikk det navnet «BNS Arlon» med pennantnum- mer M915. Etter at den belgiske mari- nesjefen offensivt hadde uttalt; «give us high seas Minesweepers and we will go sweeping mines under the Soviet fleets nose», lot amerikanerne dem noen år senere også overta fem av de store MSO`ene.
Norge på sin side overtok først MSC-102 «Sauda» sommeren 1953, før vi i 1955 overtok MSC-132 «Sira» og to far- tøy i MSO-klassen, MSO-498 « Lågen» og MSO-499 «Namsen».
Samtidig klarte vi å forhandle oss frem til at fem nye MSC-fartøy skulle bygges ved norske verft, finansiert av amerikanerne. Det største oppdraget, på de tre fartøyene «Ogna», «Kvina» og «Utla», gikk til Westermoen Båtbyggeri & Mek Verksted i Mandal. Dette var da et ganske nystartet verft under ledelse av Toralf Westermoen, med Jan Herman Linge som sjefskon- struktør. Det gamle «Båtbyggeriene Moen» i Risør, som skiftet navn til «De Forenede Båtbyggeriene» fikk kontrakt på byggingen av det som skulle bli «Tista», mens Skaaluren Skipsbyggeri i Rosendal fikk bygge «Vosso».
Selv om vi i enda noen år hadde de eldre minesveiperne ble det i praksis de syv fartøyene i Sauda-klassen, sammen med «Namsen» og «Lågen», som i de neste 11 årene utgjorde vår minesveiperstyrke. På et tidspunkt, mest sannsynlig i NATO-sammenheng, modnet den tanke at det ville være hensiktmessig at Norge utelukkende satset på MSC’ene,og at det var bedre at Belgia opererte alle MSO-fartøyene. I 1966 ble KNM
«Namsen» og KNM «Lågen» i alle til- felle byttet mot tre belgiske MSC’er som vi ga navnene KNM «Tana» (MSC-103), KNM «Alta» (MSC-104) og KNM «Glomma» (MSC-151). Ettersom alle fartøyene i utgangspunktet var våpen- hjelp var byttet selvsagt godkjent av USA. I amerikanske kilder fremkommer det at begge land formelt gav fartøyene tilbake til USA som så ga de videre til de respektive land.
Carsten, takk for en interessant og fyldig artikkel. Fint om det er mulig å få artikkelen oppdatert til å få med den siste tids utvikling.
Siden 2013 har mye skjedd. Det tidligere Fartøylagets virksomhet var basert på en avtale med Forsvarsmuseet. Fartøylaget har stelt godt med M314 Alta og har gjennomført flere oppgraderinger ved verftet Hvide Sande i Danmark. Fartøylagets medlemmer har også vært aktive med dugnader og seilaser.
I 2020 måtte likevel Fartøylaget melde pass på grunn av en skranten kasse, og sa fra seg driftsansvaret. Dette var vemodig men nødvendig. Det ble straks etablert en venneforening for å ivareta det store engasjementet for fartøyet, og for å ta vare på kunnskap og vennskapsbånd.
Stiftelsen KNM Narvik vil med støtte fra Sjøforsvaret og Forsvarsmuseet utrede organiseringen av Marinens veteranbåter, og vil komme med en innstilling snarlig. Venneforeningens ønsker å medvirke til en god løsning og at fartøyet skal kunne forbli et seilende museum med base ved det fargerike- og veletablerte veteranbåtmiljøet ved Akershusstranda i Oslo.